Skrudd av Disney

En halvtime inn i det store Disneyshowet "High School Musical Ice tour" forstod jeg hvorfor applausen var så laber. Halvparten av ungene hadde rett og slett mast seg til så mye effekter fra de utallige selgerne at de ikke hadde hender igjen til klappe med.

Det føles litt rart å skulle kritisere selve drømmefabrikken, Disney. For det de klarer å konseptualisere og kommersialisere er nesten uten sidestykke i marketinghistorien. Og siste tilskudd av pubertaldrømmer (som nå også har nådd glattisen) er intet unntak. High School Musical "on ice" er så sykt proft og velregissert at de fleste norske barneteatre blir fargeløse amatøroppvisninger i sammenligning. Unger i 4-12 års alderen fylte opp hele Oslo Spektrum, og forventningene stod ikke tilbake for noen Kiss eller Maiden comeback-konsert.

Men så var det disse effektene da. I Norge - hvor markedsføring mot barn er tabu og styrt av strenge retningslinjer, var det som å være backstage på Quart-festivalen. (Som vi akkurat har lest om). Dopet - i form av (svinedyre) blinkende duppeditter, programmer, popcorn, slush, og brus var plassert ved hver eneste inngang. Og for dem som ikke ville stå i kø, løp det et tyvetalls velvillige selgere av de samme effektene rundt med salgsbod på magen. Selv ga jeg i halvpanikk 90 kroner for en pose popcorn. Riktignok i en slags plasttut som man kunne leke cheerleader med etterpå. Men dog. Prisene lå jamt på 100-160 kroner for alt som var til salgs. Don't get me wrong. Jeg er ikke motstander av et utvalg effekter og minner fra en (for ungene) historisk begivenhet. Problemet er at trykket er så massivt at ungene ikke lenger klarer å fokusere på det showet det faktisk handler om (eller gjør det det?).

Med gapet fullt av popcorn, begge hender på blinke-blinke-effekten og misunnelige unger på setet ved siden av, var det definitivt liten respons å få for artistene.
Det var nesten så det gosset meg litt.