Kom deg på teater!

Etter forrige innlegg, om det glattpolerte og superkommersialiserte isshowet til Disney, er det gledelig å se at det pågår ting på den norske teaterscenen som overgår alle forventninger.

Jungelboken på Det Norske Teateret, med "dansefeber-Adil" i hovedrollen er så villt kreativt, annerledes og velregissert at alle reklamehoder bør benke seg ned og suge til seg litt inspirasjon.

Mowgli møter Kill Bill i Bladerunner scenografi med Bærumsaper.

Anbefales.

Frykt og forventning

Et hvert marked (en hver relasjon, faktisk) er til en hver tid styrt av to dominerende krefter. Frykt og forventning. Frykten holder oss tilbake, får oss til å repetere (det trygge) og lener seg til rasjonell argumentasjon. Forventningen flytter oss fremover, får oss til å eksprimentere og åpner for betydelig mer emosjonell kommunikasjon.

I disse tider, hvor frykten for usikre tider ligger som en klam hånd over ethvert møte- og middagsbord, er det lett å ty til kommunikasjon på fryktens premisser. Enten ved å gå stadig stillere i forbrukers sansedører, eller ved å prioritere kommunikasjon fundert på det rasjonelle og trygge. "Velg det rette", "gjør som alle andre", "dokumentert effekt". Spørsmålet er om det nettopp i slike tider er betydelig større potensiale for den som kommuniserer høyt og tydelig om fremtid og muligheter, og svinger en stråle av optimistisk lys i tunnellen?

For det er nå tilliten til mange merkevarer virkelig blir satt på prøve. Hvor blir det av bankenes betryggelser og fremtidsvyer? Hvor er hus og bilaktørene som minner oss om at det kommer en dag i morgen...? Og hvor er FMCG-aktørene som tør å gi oss et lettbent og humoristisk skråblikk på alle dommedagsprofetiene?

Joda, folks budsjetter i dag ER strammere. Det er ikke sikkert at salgskurvene snur på dagen ved å investere i emosjonell, optimistisk kommunikasjon nå. MEN det er grunn til å tro at den som fremstår med selvtillit, fremtidstro og innsikt i folks langsiktige drømmer - har en mulighet til å styrke sitt fundament betydelig på litt sikt.

Med frafall i medienes inntekter på rubrikk- og stillingsannonsesiden, er det i tillegg grunn til å tro på fordelsaktige innrykkspriser.

Det er håp så lenge liket fiser.

Skrudd av Disney

En halvtime inn i det store Disneyshowet "High School Musical Ice tour" forstod jeg hvorfor applausen var så laber. Halvparten av ungene hadde rett og slett mast seg til så mye effekter fra de utallige selgerne at de ikke hadde hender igjen til klappe med.

Det føles litt rart å skulle kritisere selve drømmefabrikken, Disney. For det de klarer å konseptualisere og kommersialisere er nesten uten sidestykke i marketinghistorien. Og siste tilskudd av pubertaldrømmer (som nå også har nådd glattisen) er intet unntak. High School Musical "on ice" er så sykt proft og velregissert at de fleste norske barneteatre blir fargeløse amatøroppvisninger i sammenligning. Unger i 4-12 års alderen fylte opp hele Oslo Spektrum, og forventningene stod ikke tilbake for noen Kiss eller Maiden comeback-konsert.

Men så var det disse effektene da. I Norge - hvor markedsføring mot barn er tabu og styrt av strenge retningslinjer, var det som å være backstage på Quart-festivalen. (Som vi akkurat har lest om). Dopet - i form av (svinedyre) blinkende duppeditter, programmer, popcorn, slush, og brus var plassert ved hver eneste inngang. Og for dem som ikke ville stå i kø, løp det et tyvetalls velvillige selgere av de samme effektene rundt med salgsbod på magen. Selv ga jeg i halvpanikk 90 kroner for en pose popcorn. Riktignok i en slags plasttut som man kunne leke cheerleader med etterpå. Men dog. Prisene lå jamt på 100-160 kroner for alt som var til salgs. Don't get me wrong. Jeg er ikke motstander av et utvalg effekter og minner fra en (for ungene) historisk begivenhet. Problemet er at trykket er så massivt at ungene ikke lenger klarer å fokusere på det showet det faktisk handler om (eller gjør det det?).

Med gapet fullt av popcorn, begge hender på blinke-blinke-effekten og misunnelige unger på setet ved siden av, var det definitivt liten respons å få for artistene.
Det var nesten så det gosset meg litt.