På kino ble jeg nylig utsatt for Fremskrittspartiets reklamefilm. Den var mer skremmende enn kveldens norske grøsser "Snarveien" (som jeg forøvrig synes var ganske skummel). I noen ulidelige lange sekunder, og med stadig skiftende og skrikende fargebakgrunner ytret et skjønnsomt utvalg av "folk flest" seg om hva de mener Frp kan gjøre bedre i Norge.
Budskapene var for så vidt ikke nye, og ikke mer skremmende enn det meste Siv & Co lirer av seg i andre sammenhenger. Det grusomme var hvor slett kreativt, dramaturgisk og filmatisk landets nest største parti tiltaler et kulturpublikum. Mye har vært sagt om Frps kulturpolitiske ståsted i det siste, men her kommer i følge meg beviset på hvor lav prioritet kulturen og kommunikasjonens håndverkere har i partiet. Og kanskje vel så mye hvilken kultur som preger partiet selv.
En merkevare, det være seg et produkt, en virksomhet eller et politisk parti gir gjennom sin kommunikasjon tydelige signaler om de verdier, personlighetesatributter og respekt for mottakeren merkevaren står for. I Frps uttrykk forsterkes og forstørres partiets fravær av både kulturell ballast og utrolige tro på hvor enkelt alt kan "fixes". Jeg ser for meg hvordan reklamegruppa kokte i hop denne folkelige rekken av "sannhetsvitner" og hvordan de fant den første og villigste med et kamera for å feste elendigheten til videoen. Tanken om at de samme menneskene skal finne kvikke løsninger på andre kulturpolitiske utfordringer er skummel. (For ikke å snakke om spørsmål om økonomi, miljø og bistandspolitikk.)
Jeg gikk for øvrig inn på partiets hjemmeside for å gjenoppleve elendigheten i kveld. Der fant jeg riktignok en reklamefilm, men den var trolig fra forrige stortingsvalg, med Karl I hovedrollen. Kanskje også en signal om at kulturnorge ikke trenger noe nytt, så lenge det er skapt så mye fint som kan gå i reprise.
