Ballteori

Siste ukers begivenheter med Paul Rusesabagina og en rekke andre allierte, har inspirert meg til å formulere min "Ball-teori" om idèarbeid. Den er som følger.

En idè er som en ball i hånden. Du ser på den, og vurderer om den vil sprette. Ser den litt ukjent ut, er det dessverre litt for ofte at man legger fra seg ballen uten å prøve en gang.

Er det en ball du tror det kan være en viss sprett i, er det grunn til å teste den på egenhånd noen timer, eller dager. Spretter den bra i ditt eget hode, så gå videre.

Neste skritt er å sprette den mot noen andre. Med tilmålt kraft og presentasjonsstyrke. Lykkes du med det, er det håp om at idèen har noe for seg, og lar seg realisere. Kaster du for hardt, er det fare for at den går høyt over hodet på mottageren. Kaster du for løst, får du ikke den spretten som skal til for å engasjere noen. Slike ballspill er det ofte definerte relger for. Enten det kalles, tennis, volleyball, reklamekampanje i 2 medier eller festkomitè for julebord.

Til slutt kommer teorien om sprettballen. Det er idèer som viser seg å sprette så raskt og kontant at mottageren knapt rekker å klaske til den, før den spretter videre mot noen andre. Og er du heldig, er det nok folk som lar seg begeistre av idèen til at det oppstår nye muligheter og regler under veis. (Ikke ulikt Tommyball fra Tommy og Tigern).

Planen om å sette nytt fokus på situasjonen i Kongo, ved å aktualisere filmen Hotel Rwanda igjen, har vært en slik sprettball. I løpet av 4 korte uker har den vært innom ressurspersoner og bidragsytere fra 3 kontinenter. Den har resultert i 3 lengre TV-innslag og ekstraordinær filmvisning på NRK. Den er omtalt i minst 5 større nettaviser og er eksponert i gratis helsider i 3 aviser. Over 300 mennesker har deltatt på seminarer og foredrag med Paul om temaet, og gruppen Hjelp Kongo nærmer seg 400 medlemmer 3 dager etter lansering. Redd Barna, Flyktninghjelpen, Leger Uten Grenser, Røde Kors og UNICEF ble alle med på tiltaket på 2 dagers varsel, og vil forhåpentligvis får satt søkelyset på sine tiltak og bidragsprogrammer for Kongo gjennom dette. Gode hjelpere i Sermo Consulting har satt opp kampanjesiden hjelpkongo.no, og i neste uke starter en bloggstafett der, med Erik Solheim som første bidragsyter. Følg med.

Jeg takker alle som har bidratt for hjelpen, og håper engasjementet ikke stopper her.

Historien om en idè som kan nå langt

Midt i finanskrise og nedgangstider har jeg latt meg gripe av situasjonen for menneskene, og spesielt sivilbefolkningen i Kongo. Et land på størrelse med Vesteuropa som nå rives i filler av krig, kolera og interne konflikter, med massive tap og lidelser for en allerede fattig og utsatt befolkning.

(Nå spør du kanskje hva dette har på en "marketingblogg" å gjøre. Jo - fordi det handler om idèer som skaper resultater. Og det er det jeg driver med ellers. Alle henvendelser som er omtalt er forøvrig gjort med mitt verv som styreleder i Kreativt Forum i avsenderlinjen.)

Fra en e-post til NRK og Nobelprisutdelingen
I et øyeblikk av naiv oppfinnsomhet bestemte jeg meg for å prøve å bidra på et vis. Idèen var i prinsippet enkel. For noen år siden så jeg filmen Hotel Rwanda, en Oscarnominert film som beskriver hvordan hotelldirektør Paul Rusesabagina reddet over 1.200 mennesker under opptøyene og folkemordet i Kongos naboland Rwanda. Dette skjedde i 1994 mens vi så på OL i Lillehammer, og resten av verden også hadde nok med sitt. Konfliktlinjene og de menneskelige lidelsene er i høyeste grad aktuelle for situasjonen i Kongo i dag - og filmen gjorde et inntrykk selv ikke den sterkeste nyhetsreportasje kan få til. Så hva om denne filmen ble vist igjen? Aller helst samtidig på NRK og TV2 - med en innledende appell fra Paul Rusesabagina selv, for å få folk til å engasjere seg og bidra til å redde sivilbefolkningen i regionen.

Som tenkt, så gjort. Jeg skrev en mail til Rusesabaginas stiftelse HRRF, som bl.a. hjelper kvinner og barn som på ulikt vis ble rammet av folkemordet i 94. De responderte umiddelbart positivt på idèen, og satte meg i kontakt med sine PR-hjelpere i Chicago. Kitty Kurth i Kurth/Lampe tok opp tråden, og sa at Paul kunne legge et besøk til Norge 10. - 11. desember, dersom planen fikk tilslutning fra flere. Videre spurte hun om det lot seg gjøre å arrangere et seminar omkring konfliktene og konsekvensene av disse i både Rwanda og Kongo. Denne ballen sendte jeg videre til NUPI ved Jan Egeland, som også umiddelbart responderte positivt. Så nå blir det seminar hos NUPI med 90 spesielt inviterte den 11. desember.

Så skrev jeg til NRK og TV2 med forespørsel om å sette på filmen, med en introduksjon av Rusesabagina. TV2 hadde ikke rettigheten til filmen, og så det som vanskelig å legge om sendeskjemaet (men de uttrykte stor anerkjennelse av idèen). NRK hadde derimot rettighetene, og var velvillige til å bli med på planen. De setter på Hotel Rwanda lørdag 13. desember. Forhåpentligvis med en innledende appellen, som setter visningen i den rette konteksten.
Nå jobber jeg med å få opprettet en midlertidig webside med linker til alle hjelpeorganisasjoner som operer i regionen, slik at inntrykkene fra filmen kan omsettes i pengestøtte til sivilbefolkningen. Det skal nok gå.

Til slutt ringte jeg Nobelinstituttet og forklarte om planen og besøket - og foreslo at Paul ble invitert til årets Nobelprisutdeling og Nobelkonsert. Det sa de ja til, noe som åpenbart også gir muligheter for skape oppmerksomhet og dialog rundt situasjonen i både Rwanda og Kongo.

Jeg gleder meg naturlig nok stort over resultatet, og vel så mye over at en enkel idè kan få stor rekkevidde når man treffer de rette menneskene. Neste skritt er å få byråforeninger og byråer i andre land til å vurdere å sette i gang noe lignende.

Til deg som leser dette. Se Hotel Rwanda. Den 13. desember på NRK eller når som helst på DVD. Sett deg for et par timer inn i den virkeligheten som finnes bortenfor renter og boligpriser, og støtt dem som prøver å redde liv der nede.

Kosmetikk og politikk

Ble nettopp intervjuet på P4 i forbindelse med et utspill fra SV i kroppsideal-debatten. I hovedtrekk gikk saken på at SV ønsker å skjerpe reguleringen av lovverket for "kroppsfiksert" reklame kraftig, og forlanger at alle reklamebilder som er retusjert for å "forskjønne" modellen" bør merkes tydelig med hvilke grep som er utført.

For dem som ikke er kjent med det, er Kreativt Forum engasjert seg i problemstillingen rundt kroppsidealer og uetisk påvirkning av spesielt unge mennesker. Blant annet i Samarbeidsforumet Motebransjens Markedsføring" (sammen med HSH, Forbrukerombudet, HSH, Tique og etikkfaglig kompetanse fra UIO).

En stor andel av den reklamen vi her snakker om kommer fra utenlandske mote-/kosmetikkbrands som tar i bruk virkemidler medlemsbyråene til Kreativt Forum sjelden benytter. Norsk reklamebransje fokuserer på de gode idèene i mye større grad en stereotype idealer.

En av de reklamekampanjer som bejubles mest av våre medlemmer er en den velkjente "Dove Real Beauty", som nettopp fokuserer på vanlige, stolte og selvsikre jenter i alle aldre og fasonger. Den kampanjen har i tillegg vært en enorm kommersiell suksess for Dove.

For øvrig er det spesielt innen kosmetikk og mote et ansvar som påligger moteskapere, fotografer og redaktører når det gjelder hvilke kropps- og skjønnhetsidealer som presenteres. Strenge retningslinjer for reklameuttrykket har nok begrenset effekt dersom ikke debatten og retningslinjene også berører det redaksjonelle uttrykket. Fra forsiden i Elle til lyssettingen av Dorthe Skappel i TV2. Men det sier også noe om hvor vanskelig lovpålagte begrensninger er. Vi tror med på dialog og debatt om etikk mellom reklamebransjen, motebransjen og de redaksjonelle miljøene for å finne gode løsninger. Lokale sensurregimer er neppe veien å gå.

Presidentvalget i et merkevareperspektiv

Jeg er så heldig å befinne meg i New York, og har i løpet av de siste par dagene opplevd et historisk presidentvalg på kloss hold. Stemningen på Times Square da Obama ble utnevnt til vinner var helt utrolig. Det neste høydepunktet vil jeg faktisk si var McCains tale og anerkjennelse av resultatet kort etterpå. Jeg går ikke i detalj på hvordan resten av kvelden utartet seg, men det ble en lang natt.

Thomas Friedman i The New York Times innleder sin kronikk dagen etter valget slik: "And so it came to pass that on Nov. 4, 2008, shortly after 11 p.m. Eastern time, the American Civil War ended, as a black man - Barack Hussein Obama - won enough electoral votes to become president of the United States". (Dette er forøvrig første gang The New York Times brukers Obamas mellomnavn i avisen).

Det er utvilsomt både historisk og oppløftende at USA har valgt sin første afroamerikanske president, men fra mitt ståsted oppleves generasjonsskiftet og fremtidsperspektivene viktigere når det gjelder (forventningene til) Obama som president. La oss håpe at han lykkes med sitt prosjekt.

Fra et kommunikasjons- og merkevareperspektiv er det en hel masse læring å trekke fra denne presidentkampen. Obamas talegaver har de aller fleste fått med seg, og uttrykt beundring for, men helheten i merkevarene McCain og Obama leste jeg først om på vei over hit. Patty Cottingham, en amerikansk AD og merkevarestrateg, har skrevet en kortfattet og interessant analyse om dette.

Hun går gjennom alle de sentrale kommunikasjonsvirkemidlene de to kanditatene har spilt på: fra Grafisk profil, ordvalg og design av de store valgeventene, til analyser av kandidatenes fysisk fremtoning, førstedamer og visepresidentkandidater. Mest interessant var det kanskje å lese om de to kandidatenes nett-strategier. Obama har lykkes med å følge en inkluderende viral strategi basert på social networking, mens McCain oppfordret til å "print and share" innholdet på sine sider. Det hersker liten tvil om at Obamas strategi, både med tanke på payback (utallige mikrobetalinger til valgkampen) og anerkjennelse blant en ny generasjon velgere var både riktig og sterkt bidragsytende til utfallet.

Som rookie-blogger har jeg ikke klart å linke PDF dokumentet med Cottinghams analyse direkte til denne bloggen, men hele dokumentet (det er bare på 10-12 sider) finner du her: http://www.brandchannel.com/images/papers/443_Presidential_Brands_final_web.pdf

Kom deg på teater!

Etter forrige innlegg, om det glattpolerte og superkommersialiserte isshowet til Disney, er det gledelig å se at det pågår ting på den norske teaterscenen som overgår alle forventninger.

Jungelboken på Det Norske Teateret, med "dansefeber-Adil" i hovedrollen er så villt kreativt, annerledes og velregissert at alle reklamehoder bør benke seg ned og suge til seg litt inspirasjon.

Mowgli møter Kill Bill i Bladerunner scenografi med Bærumsaper.

Anbefales.

Frykt og forventning

Et hvert marked (en hver relasjon, faktisk) er til en hver tid styrt av to dominerende krefter. Frykt og forventning. Frykten holder oss tilbake, får oss til å repetere (det trygge) og lener seg til rasjonell argumentasjon. Forventningen flytter oss fremover, får oss til å eksprimentere og åpner for betydelig mer emosjonell kommunikasjon.

I disse tider, hvor frykten for usikre tider ligger som en klam hånd over ethvert møte- og middagsbord, er det lett å ty til kommunikasjon på fryktens premisser. Enten ved å gå stadig stillere i forbrukers sansedører, eller ved å prioritere kommunikasjon fundert på det rasjonelle og trygge. "Velg det rette", "gjør som alle andre", "dokumentert effekt". Spørsmålet er om det nettopp i slike tider er betydelig større potensiale for den som kommuniserer høyt og tydelig om fremtid og muligheter, og svinger en stråle av optimistisk lys i tunnellen?

For det er nå tilliten til mange merkevarer virkelig blir satt på prøve. Hvor blir det av bankenes betryggelser og fremtidsvyer? Hvor er hus og bilaktørene som minner oss om at det kommer en dag i morgen...? Og hvor er FMCG-aktørene som tør å gi oss et lettbent og humoristisk skråblikk på alle dommedagsprofetiene?

Joda, folks budsjetter i dag ER strammere. Det er ikke sikkert at salgskurvene snur på dagen ved å investere i emosjonell, optimistisk kommunikasjon nå. MEN det er grunn til å tro at den som fremstår med selvtillit, fremtidstro og innsikt i folks langsiktige drømmer - har en mulighet til å styrke sitt fundament betydelig på litt sikt.

Med frafall i medienes inntekter på rubrikk- og stillingsannonsesiden, er det i tillegg grunn til å tro på fordelsaktige innrykkspriser.

Det er håp så lenge liket fiser.

Skrudd av Disney

En halvtime inn i det store Disneyshowet "High School Musical Ice tour" forstod jeg hvorfor applausen var så laber. Halvparten av ungene hadde rett og slett mast seg til så mye effekter fra de utallige selgerne at de ikke hadde hender igjen til klappe med.

Det føles litt rart å skulle kritisere selve drømmefabrikken, Disney. For det de klarer å konseptualisere og kommersialisere er nesten uten sidestykke i marketinghistorien. Og siste tilskudd av pubertaldrømmer (som nå også har nådd glattisen) er intet unntak. High School Musical "on ice" er så sykt proft og velregissert at de fleste norske barneteatre blir fargeløse amatøroppvisninger i sammenligning. Unger i 4-12 års alderen fylte opp hele Oslo Spektrum, og forventningene stod ikke tilbake for noen Kiss eller Maiden comeback-konsert.

Men så var det disse effektene da. I Norge - hvor markedsføring mot barn er tabu og styrt av strenge retningslinjer, var det som å være backstage på Quart-festivalen. (Som vi akkurat har lest om). Dopet - i form av (svinedyre) blinkende duppeditter, programmer, popcorn, slush, og brus var plassert ved hver eneste inngang. Og for dem som ikke ville stå i kø, løp det et tyvetalls velvillige selgere av de samme effektene rundt med salgsbod på magen. Selv ga jeg i halvpanikk 90 kroner for en pose popcorn. Riktignok i en slags plasttut som man kunne leke cheerleader med etterpå. Men dog. Prisene lå jamt på 100-160 kroner for alt som var til salgs. Don't get me wrong. Jeg er ikke motstander av et utvalg effekter og minner fra en (for ungene) historisk begivenhet. Problemet er at trykket er så massivt at ungene ikke lenger klarer å fokusere på det showet det faktisk handler om (eller gjør det det?).

Med gapet fullt av popcorn, begge hender på blinke-blinke-effekten og misunnelige unger på setet ved siden av, var det definitivt liten respons å få for artistene.
Det var nesten så det gosset meg litt.