Kom deg på teater!

Etter forrige innlegg, om det glattpolerte og superkommersialiserte isshowet til Disney, er det gledelig å se at det pågår ting på den norske teaterscenen som overgår alle forventninger.

Jungelboken på Det Norske Teateret, med "dansefeber-Adil" i hovedrollen er så villt kreativt, annerledes og velregissert at alle reklamehoder bør benke seg ned og suge til seg litt inspirasjon.

Mowgli møter Kill Bill i Bladerunner scenografi med Bærumsaper.

Anbefales.

Frykt og forventning

Et hvert marked (en hver relasjon, faktisk) er til en hver tid styrt av to dominerende krefter. Frykt og forventning. Frykten holder oss tilbake, får oss til å repetere (det trygge) og lener seg til rasjonell argumentasjon. Forventningen flytter oss fremover, får oss til å eksprimentere og åpner for betydelig mer emosjonell kommunikasjon.

I disse tider, hvor frykten for usikre tider ligger som en klam hånd over ethvert møte- og middagsbord, er det lett å ty til kommunikasjon på fryktens premisser. Enten ved å gå stadig stillere i forbrukers sansedører, eller ved å prioritere kommunikasjon fundert på det rasjonelle og trygge. "Velg det rette", "gjør som alle andre", "dokumentert effekt". Spørsmålet er om det nettopp i slike tider er betydelig større potensiale for den som kommuniserer høyt og tydelig om fremtid og muligheter, og svinger en stråle av optimistisk lys i tunnellen?

For det er nå tilliten til mange merkevarer virkelig blir satt på prøve. Hvor blir det av bankenes betryggelser og fremtidsvyer? Hvor er hus og bilaktørene som minner oss om at det kommer en dag i morgen...? Og hvor er FMCG-aktørene som tør å gi oss et lettbent og humoristisk skråblikk på alle dommedagsprofetiene?

Joda, folks budsjetter i dag ER strammere. Det er ikke sikkert at salgskurvene snur på dagen ved å investere i emosjonell, optimistisk kommunikasjon nå. MEN det er grunn til å tro at den som fremstår med selvtillit, fremtidstro og innsikt i folks langsiktige drømmer - har en mulighet til å styrke sitt fundament betydelig på litt sikt.

Med frafall i medienes inntekter på rubrikk- og stillingsannonsesiden, er det i tillegg grunn til å tro på fordelsaktige innrykkspriser.

Det er håp så lenge liket fiser.

Skrudd av Disney

En halvtime inn i det store Disneyshowet "High School Musical Ice tour" forstod jeg hvorfor applausen var så laber. Halvparten av ungene hadde rett og slett mast seg til så mye effekter fra de utallige selgerne at de ikke hadde hender igjen til klappe med.

Det føles litt rart å skulle kritisere selve drømmefabrikken, Disney. For det de klarer å konseptualisere og kommersialisere er nesten uten sidestykke i marketinghistorien. Og siste tilskudd av pubertaldrømmer (som nå også har nådd glattisen) er intet unntak. High School Musical "on ice" er så sykt proft og velregissert at de fleste norske barneteatre blir fargeløse amatøroppvisninger i sammenligning. Unger i 4-12 års alderen fylte opp hele Oslo Spektrum, og forventningene stod ikke tilbake for noen Kiss eller Maiden comeback-konsert.

Men så var det disse effektene da. I Norge - hvor markedsføring mot barn er tabu og styrt av strenge retningslinjer, var det som å være backstage på Quart-festivalen. (Som vi akkurat har lest om). Dopet - i form av (svinedyre) blinkende duppeditter, programmer, popcorn, slush, og brus var plassert ved hver eneste inngang. Og for dem som ikke ville stå i kø, løp det et tyvetalls velvillige selgere av de samme effektene rundt med salgsbod på magen. Selv ga jeg i halvpanikk 90 kroner for en pose popcorn. Riktignok i en slags plasttut som man kunne leke cheerleader med etterpå. Men dog. Prisene lå jamt på 100-160 kroner for alt som var til salgs. Don't get me wrong. Jeg er ikke motstander av et utvalg effekter og minner fra en (for ungene) historisk begivenhet. Problemet er at trykket er så massivt at ungene ikke lenger klarer å fokusere på det showet det faktisk handler om (eller gjør det det?).

Med gapet fullt av popcorn, begge hender på blinke-blinke-effekten og misunnelige unger på setet ved siden av, var det definitivt liten respons å få for artistene.
Det var nesten så det gosset meg litt.

Comeback eller backlash?

Det er ikke så ofte norske merkevarer går tilbake på sine strategier. Desto større forhåpninger får jeg når jeg ser den siste boards-kampanjen for Litago - med den gode, gamle sjokoladekua tilbake i action. Sjelden har jeg blitt så overrasket og skuffet som da TINE for et års tid siden skrotet de unike Litagofigurene, og erstattet dem med en karakterløs kjekkas av en tegneserieku. Her har TINE i mange år utviklet, lekt med og formert en kufamilie som står ut i enhver sammenheng (ikke minst i en stadig mer kaotisk yoghurthylle), for så å kaste skrot på alt sammen. Man kan undre seg over hva som ledet til det store kuslaktet for et år eller to siden. Det er nærliggende å tro at panikk over utenlandske merkers hang til tegneserietatoveringer og -estetikk har mye med saken å gjøre, men den panikken må ha vist seg kostbar i ettertid. Litt forvirret blir jeg likevel når jeg møter begge designretninger i butikken og på TINEs hjemmesider. Tror de det er mulig å integrere den nye kjekkas-kua med de gamle traverne, er jeg redd det blir backlash og ikke comeback. Nei - bring blåbær-, jordbær-, fersken- og sjokoladekuene tilbake med full styrke, og kom gjerne med en offentlig innrømmelse av bommerten på kjøpet.

Mer filmtriks!

Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes det er stor stas når kreative konsepter beveger seg utenfor realismen og den klassiske adferdsmessige overdrivelsen. Filmtriks er stas, og spesielt når det blir noe mer sofistikert en priser som svever sammen med produkter. Det er derfor gledelig at både byråer og produksjonsmiljøer utforsker et terreng som etterhvert er prismessig tilgjengelig også for norske annonsører og idèskapere. Tog og Smash fra DDB, Firkløver-Flax fra Try og McCanns "velte-verden" for Posten/Bring er ferske, frydefulle avbrekk fra den klassiske sosialrealismen. Neste grense er forhåpentligvis surrealismen, som med hell er utforsket i flere internasjonale konsepter. Denne frokostfilmen for McDonald's fra DDB Stockholm er et morsmt eksempel. http://www.youtube.com/watch?v=h8yJJ2jSimg. Bring it on, Posten.

Plagiering

Med jevne mellomrom blåser det opp til storm rundt kampanjer som ligner hverandre. Beskyldninger om plagiat er noe av det mest ubehagelige et team og et byrå kan oppleve, selv om man har sitt aldri så mye på det tørre. Jeg tror oppriktig at ingen bevisst plagierer andres idèer, og at noen hundre tusen mennesker som jobber med reklame verden over, nødvendigvis vil komme opp med svært lignende løsninger. Innimellom.

Bildet er tatt fra en AirFrance kampanje jeg så i Cannes i sommer. Den er identisk med en SAS-kampanje jeg tror Leo i Oslo laget for 7-8 år siden. Det er verd å merke seg at norske kampanjer "Plagieres" i utlandet også.

Jeg spør meg selv om noe av problemet kan ligge i at vi plagierer hverandres idèprosesser. At tilnærmingen til kommunikasjonsoppgaven følger litt for etablerte mønstre, og at verktøykassen er moden for nytt tankegods og nye angrepsvinkler?

Ka tru du?

Hodeløs jakt på publikum

På vei til jobben i går ble jeg oppmerksom på en kolonne av 4 scootere med store reklameboards på tilhenger bak. Kortesjen kom susende opp Karl Johan, og fortsatte opp til slottet, hvor de stolte scooter-eiere poserte foran doningene med Kongekåken i bakgrunnen. Etter litt hektisk fotografering rullet de ned slottsbakken igjen, og ut blant folk og fe i byen. Jeg kan levende forestille meg hvordan bildene vil bli brukt i diverse salgspitcher for dette nye "scooter-mediet". "Se, vi kan nå hvem som helst, hvor som helst. Ikke en gang Kongen slipper unna, hvis det er han som er i målgruppen for din nye Smoothie."

Jeg er i utgangspunktet en stor tilhenger av nytenkning - også når det gjelder medier og virkemidler for markedsføring. Men (bensindrevne) biler, scootere og luftfarkoster som kun har som misjon å frakte reklame rundt, kan jeg spare meg for. I en verden hvor miljøhensyn og klimautfordringer har gått fra å være trendbegreper, til å bli høyst reelle strategiske utfordringer for ALLE, blir denne typen virkemidler helt feil. Det har trolig like mange negative effekter for merkevaren, som positive. Kortsiktig oppmerksomhet og salg må veies opp mot mer langsiktig omdømmebygging - eksternt og internt i virksomheten.

Bruk heller det gode gamle "plakat-mann-trikset". Det er mye morsommere å se mennesker som går rundt med plakater foran og bak, enn scootere som suser forbi. Du sparer bensin, og kan lønne flere folk til å gå rundt. Kanskje de til og med våger å snakke med folk, og samle synspunkter om kampanjen eller produktet.